Diedrich Diederichsen
Camp: Distinguishing the Unknown, the Stranger and the Excessively Well-Known Person


Litteraturhuset i Bergen
Alver

Onsdag 23. oktober 2013 kl 19:00

Vi bor ikke lenger i små landsbyer der alle kjenner alle. For å overleve i et moderne samfunn må man hele tiden gjenkjenne ansikter og vurdere denne gjenkjennelsesprosessen: Kjenner jeg denne personen, og hvis ikke, hører vedkommende til i en kategori jeg har for hånden? I hjernen vår er ideen om et kjent ansikt ledsaget av begrepene om det tilsynelatende velkjente (men dog ukjente) ansiktet og om det helt ukjente ansiktet.

Kjente ansikter produsert av kulturindustrien, såkalte stjerner og kjendiser, er ment å leses på en bestemt måte. Det finnes en tilsiktet mening, selv om den noen ganger er vag. Siden siste halvdel av det 20. århundret har det eksistert miljøer som ikke leser kulturindustrielt materiale på den måten det er ment, men de leser det likevel. De er ikke ikonoklaster eller nødvendigvis kritiske til disse ansiktsbildene, de orienterer bare sin interesse og begjær på en annen måte. Leo Bersani kaller denne forskjellen i lesemåte "et kjærlig drap": at de så å si tar livet av den tilsiktede meningen, skjønt de elsker det myrdede ansiktet i det de dreper det. De ser gjennom produksjonen av glamour, berømmelse og skjønnhet – ikke for å avfeie den, men for å finne glede i de ufullkomne delene av et ansikt som en kulturell artefakt. Denne typen resepsjon har blitt kalt camp. Den har blitt beskrevet som en verdsettelse av det mangelfulle i offentlige bilder, andre ganger som en motstrøms-glede. I de fleste tilfeller har camp-resepsjonen – slik som kulten rundt enkelte lavklasse-divaer praktisert av Jack Smith og miljøet rundt Warhol – blitt knyttet til visse subkulturer, slik som queer-miljøet i New York på sekstitallet. Den første kjente teksten om camp, ”Notes on ‘Camp’” av Susan Sontag, henviser til denne verdenen. Men i dette foredraget vil Diederichsen ikke vise til dette historiske materialet, men til mekanismene og mot-mekanismene i vår visuelle kultur generelt, i en svært vid og generell forstand.

Vi blir stadig mer vant til å forholde oss mentalt til kategoriene det vakre, det kjente, det stygge og det ukjente på et svært sofistikert nivå når det gjelder offentlig kjente bilder. Men i Facebooks og reality-TVs tidsalder gjør vi det samme med ikke-offentlige ansikter, og på en stadig mer sofistikert måte. Vi oppretter kategorier som danner grunnlag for inkludering og ekskludering, selv rasistiske kategorier, langs linjene i vårt private konsum og kulturelle resepsjon av alle typer ansikter. Hva har dette å si for våre fysiske erfaringer med andre mennesker? Er drapet fremdeles et kjærlig mord?

Diedrich Diederichsen var redaktør for de tyske musikkmagasinene Sounds (1979-1983) og Spex (1985-1990) og underviste ved kunsthøgskoler og universiteter på 1990-tallet (Frankfurt, Pasadena, Offenbach, Weimar, Bremen etc.). Fra 1998-2007 var han professor i estetikk og kulturteori ved Merz Academy, Stuttgart, og han har siden 2006 vært professor i samtidskunstens teori, praksis og formidling ved kunstakademiet i Wien. Hans siste publikasjoner er "The Whole Earth" (red. med Anselm Franke), Berlin/New York 2013; "The Sopranos" Zürich/Berlin 2012; "On Surplus Value (in art)", Berlin/New York 2008. Hans tekster har blitt publisert i en rekke tidsskrifter som Texte zur Kunst, Theater heute, e-flux journal og Artforum.

diedrich-diederichsen.de

Forelesningen er støttet av Bergen kommune Internasjonal kunst- og kulturutveksling.
Takk til Litteraturhuset i Bergen.


Diedrich Diederichsen – Camp: Distinguishing the Unknown, the Stranger and the Excessively Well-Known Person

Litteraturhuset in Bergen
Alver

Wednesday 23 October 2013 19:00

We do not live in villages anymore where everybody knows everybody else. To survive in modern societies one must constantly recognize faces and evaluate this recognition process: Do I know the person, and, if not, does the person belong to some category that I have at hand? In our brains, the concept of the known face is accompanied by the concept of the familiar but unknown face and of the completely unknown face.

Known faces produced by the cultural-industry, so-called stars or celebrities are supposed to be read in a certain way. There is an intended meaning although it is at times vague. Since at least the second part of the 20th century we can observe communities of reception that do not read cultural industrially produced material in the way it is intended, but they still read it. They are not iconoclasts and they are not necessarily critical of these images of faces, they just direct their desire and their interest in a different way. Leo Bersani calls this different reading “a loving murder” – they somehow kill the intended meaning but they love the face they kill while killing it. They look behind the production of glamour, fame and beauty, not to dismiss it but to find satisfaction in the imperfect components of a face as a cultural artifact. This form of reception has been called Camp. Sometimes it has been described as the enjoyment of the deficient in public images, sometimes just as an enjoyment against the grain. In most cases the camp reception, for example the cult of certain lower-class divas, as practiced by people like Jack Smith and the Warhol scene, has been associated with certain subcultures – like the queer New York in the sixties. The first well-known text on camp, ”Notes on ‘Camp’”, by Susan Sontag refers to this world. But for this talk Diederichsen will not refer to this historical material but to the mechanisms and counter-mechanisms of our visual culture in general, in a very broad and general sense.

We are more and more used to dealing mentally with the categories of the beautiful, the familiar, the ugly and the alien on a very sophisticated level when dealing with publicly known images, but in the age of Facebook, reality TV etc. we do the same in an increasingly sophisticated way with non-public faces. We establish categories that entitle inclusion or exclusion, even racist categories, along the line of our private consumption and cultural reception of all kinds of faces. How is this related to our physical experiences with people? Is the murder still a loving murder?


Diedrich Diederichsen
, editor of the music magazines Sounds (1979-1983) and Spex (1985-1990), art school/university teacher in the 90s (Frankfurt, Pasadena, Offenbach, Weimar, Bremen etc.). From 1998-2007 professor for aesthetics & cultural theory at Merz Academy Stuttgart, since 2006 professor for Theory, Practice, and Communication of Contemporary Art at the Academy of Fine Arts Vienna. Last publications: "The Whole Earth" (ed. with Anselm Franke), Berlin/ New York 2013; "The Sopranos" Zürich/Berlin 2012; "On Surplus Value (in art)", Berlin/New York 2008. He has written a number of articles in journals such as Texte zur Kunst, Theater heute, e-flux journal and Artforum.

diedrich-diederichsen.de